Hayles: hyper attention, et nytt konsept

Lesing av Hayles er interessant: det finnes et nytt konsept som kalles for hyper attention.

En liten tur til wikipedia viser at Hayles| er en amerikansk lærer: “N. (Nancy) Katherine Hayles (born 16 December 1943) is a postmodern literary critic, most notable for her contribution to the fields of literature and science, electronic literature, and American literature. She is professor and Director of Graduate Studies in the Program in Literature at Duke University.”

Det er sikkert derfor Hayles skriver en “essay“:a short piece of writing on a particular subject, especially one done by students as part of the work for a course. Hun skriver i sin innledning at teksten drøfter en hypotese.

Hennes hypotese baserer seg på hennes erfaring. Hun kommer med to definisjoner: deep attention er å konsentrere seg om en aktivitet i en lang stund uten å la seg forstyrre av andre stimuli. Hyper attention er å alternere raskt mellom flere aktiviteter og samtidig ikke tåle kjedelighet.

Den nye generasjon skal ha utviklet en hjerne som foretrekker hyper attention. Derfor klarer ikke elevene lenger å lese lange tekster. Dette er hva Hayles erfarer, med andre lærere. Men det hele er ganske problematisk. Det finnes ingen bevis for at en slik hyper attention finnes i det hele tatt. Når jeg leser Dehaene eller Desmurget, som har hjernen og læring som hovedfelt, er det ingen tegn på noe slik. Tvert imot advarer Desmurget mot å tro at det finnes en ny generasjon som kunne ha utviklet en ny hjerne (s.39 til 50) og kaller det en urban legend. Hayles er selv veldig klar på at dette er en hypotese, sikkert fordi hun vet at dette er ikke hennes felt. Hun har ikke noen bevis eller, hun støtter seg på at barn og unger ser mye på skjermer og leser lite. Det hun skriver om hjerneplastisitet er riktig, men beviser heller ikke noe. Men det vi vet om det er blant annet at plastisitet synker med alderen, at antall tilknytning i hjernen blir lavere og lavere med alder, slik at jo eldre vi er, jo mer vi resirkulerer skjemaene vi har for å lære noe nytt mens små barn skaper skjemaer (Dehaene 2010). Hvis du har ikke trent på konsentrasjon som barn, så blir det vanskeligere senere.

Jeg er enig med Hayles i prinsippet at vi må ta elevene hvor de er. Hun har studenter foran seg, mens jeg har elever. Dette gjør en stor forskjell. Men skal vi som lærere akseptere at barn ikke lærer å konsentrere seg om noe? Fordi det er det vi egentlig prater om der. Er det mandatet vårt å hjelpe barn å lære seg gode strategier for å lære? Det mener Dehaene (2019) og spesielt “autoregulation” (selvstyring) (s. 165) når det gjelder barneskole.

Hayles forteller om eksperimenter med flere skjerm blant annet, men skriver selv ikke noe om læringsutbytte. Hun vitner til at deltakelse er motiverende, noe vi har vist lenge.

Jeg konstaterer hver dag, som Hayles, at elevene er så vant til å ha med seg mobiler og andre stimuli at de ikke konsentrerer seg om hva de driver med. Jeg konstaterer også at de elevene som har den beste måloppnåelsen er elevene som aldri ser på mobilene sine i timene. Hvis hjernen har utviklet en ny måte å virke, så trenger jeg bevis for det. Så lenge konstaterer jeg hva hjernen ikke har utviklet.

Hayles, N. K. (2007). Hyper and deep attention: The generational divide in cognitive mode. Profession, (1), 187-199. Hentet fra www.jstor.org/stable/25595866

Dehaene, s. (2010) La bosse des maths. Paris: Odile Jacob.

Dehaene, S (2019). La science au service de l’école. Paris: Canopé edition

Desmurget M (2018). La fabrique du crétin digital. Paris: Seuil.

Et sidespor om Rheingold :

fokusering i klasserommet: han eksperimenterer med studenter, ikke i skolen. Det er et helt annet oppgave å få 6 åringer til å fokusere på noe enn studenter. Så konkluderer han ikke heller. Han glemmer også vitenskap om arbeidsstrategier og læring. Min erfaring er at mange elever har dårlige læringsstrategier, men synes at det er enda vanskeligere å endre sine læringsstrategier. Det fleste fortsetter med det som ikke virker, fordi de er vant til det. Et eksempel er elevene som spør om å få tavleundervisning.